16. juli 2008

I can't dream.

Livet står ganske stille her på Vestbyvegen 53. Jeg har ikke gått utenfor tomta siden jeg kom fra flyplassen.
I går var det ille med Agnes. Når jeg kom hjem så grein jeg i flere timer i strekk. Det var ekkelt. Jeg satt mange timer i hengekøya mi og så på Glomma og tenkte over hva faen. Jeg forstod ikke hvordan tida gikk. Etterhvert kom Kim og jeg våkna fra koma og gikk inn og fikk endelig smilt litt. Takk til Playboyjentene, Top Model og Girlicious. Når Kim ble sulten lagde vi Tikka Masala (takk Fjordland!) Vi så også på Sex og Singelliv-filmen. Det var bare fordi Kim følte synd på meg. Tobias kom også. Han kom med godis og film. Kim tok forresten med seg is og Cola. Snille gutter. Kim dro og jeg og Tobias så på gamle episoder av Charlies Angels. Han dro ca rett etter at sola stod opp.

I dag venta jeg på svar fra Are. Jeg sendte mail til han ca med én gang jeg kom hjem fra flyplassen og venta 24 timer på svar. Jeg reloada inboksen tre tusen ganger i halvtimen, så jeg begynte å hyle av glede og sorg og lettelse. Mailen kan du lese i forrige post. Etter lange timer med stirring i veggen og dårlig TV gikk jeg ut i hagen for å plukke bær. Forrige gang jeg så ut av vinduet var det masse regn, så jeg tok på meg gummistøvler og med meg paraply. Ute var det sol og alt var tørt. Skjønte ingenting. Når jeg henta gummistøvlene i gangen så jeg skoa til Are. Det slo meg litt tilbake. Forferdelig. Kim kom i dag også og lagde mat til oss. Jeg tenker at hvis ikke Kim hadde kommet i går eller i dag, så hadde jeg ikke spist. Så det betyr at jeg har hatt to måltider i løpet av to dager. Jeg drikker ikke vann heller. Kroppen min har gitt opp på meg og gidder ikke å si ifra når jeg trenger noe. Uff. Jeg håper jeg får svar fra Are snart. Jeg greier ikke å skrive til han. Det er for mye tanker som går rundt i huet så det er bare tullball som kommer ut. Klokka her er 02.45. Det betyr at klokka er 20.45 der. Har han ikke fått setti opp PC'en enda? Åååå! Det er så mye jeg lurer på!

Jeg tok noen bilder i hagen i dag. Har ikke fått jobba noe med dem. SE!

Jeg samla namm i hagen.
Der lå jeg.Fine himmelen som gjorde meg glad.Little ladybird på hånda mi. Den stoppa på hjertet jeg hadde tegna på hånda. Jeg gråt.

Ahh. Jeg er så ødelagt. Når jeg har vært lei meg, så har leg alltid gått til Are. Når jeg var lei meg før Are, så prøvde jeg å greie meg selv, men jeg ble avhengig av Are. Jeg er FORTSATT avhengig av Are. Jeg har abstinenser. Det er helt sykt. Jeg kan ikke tro at det er fem måneder til jeg får se han. Det er helt forferdelig. Jeg vet ikke om vi har bestemt oss for det riktige, men vi skulle se hvordan det har gått når han kommer 18. desember. Det er for tidlig å vite nå. Jeg vil ikke tenke på det. Jeg greier ikke å uttrykke meg. Jeg vil så gjerne at dere skal vite hva som foregår inni meg. Jeg har aldri følt noe sånt før. Jeg og Are har gjort og opplevd så mye som har gjort oss sterkere. Vi har så mange fine minner og vi hadde en så fantastisk bra rytme.
Det er sånne småting som man ikke tenker over når man har vært sammen med noen lenge. Vi hadde mange småting. Når det gjaldt matlaging. Sitting i sofaen. Fordeling av mat og godt. Hvem side vi sov på (det var alltid det samme uansett hvor vi sov: jeg på hans høyre side.). Det er ekkelt og guffent å tenke at sånne småting mest sannsynlig har forsvunnet etter den tida vi er fra hverandre. Jeg burde ikke være så upset, jeg har jo ikke mistet han for evig! Hvis alt går sånn som vi ønsker er det oss to om to år..
Jeg virker naiv, sant? Det er jo så mye som kan skje i mellomtiden at det er sykt. Vi to har vokst noe jævlig i løpet av de årene vi har vært sammen. Men da vokste vi også sammen. Nå vokser vi hver for oss og det kan være både positivt og negativt. Det er skummelt å være så sikker på at man hører sammen med noen på min alder. Jeg er jo bare søtten. Men hva har det å si?! ÆÆÆÆ!

Gi meg ro i sjelen. Jeg blir lei meg av å tenke på alt.


Are, jeg savner deg noe forferdelig!

7 kommentarer:

Anonym sa...

jeg vet ikke helt hvem du er, men jeg forstår deg utrolig godt. når kjæresten flytter er det utrolig tungt og frustrerende, med tanke på alt mulig egentlig. om det kommer til å fungere, om dere glir fra hverandre eller om dere vil holde sammen disse to årene. det er det ingen som vet. men jeg lover deg at dette er en utrolig viktig erfaring å gjøre seg, du blir kjent med deg selv på en ny måte. kanskje finner du også ut i ettertid at dette gjorde deg godt? at du møter nye mennesker? eller, om to år, så kan dere to si, at ja, vi klarte dette også. det kommer uansett til å gå bra agnes, og det virker som om du har noen gode venner som tar godt vare på deg. lykke til, til både deg og are.

Lene Christina sa...

ah. jeg ble lei meg.
Men det kommer itl å gå bra. For du og Are passer sammen. og dere har holdt sammen lenge.
det er nok en utfordring, men møt den med åpene hender. For det kan jo hende det faktisk styrker forholdet alt i alt :)?

Anonym sa...

Trust me,agnes. Tårene renner her nå. Men jeg er så sikker på at dere kommer til å klare det!

Anonym sa...

ariel var bare 16 når hu fikk sin prins eric, og sett bortifra at romeo døde, så var julie bare 13. så det at du er "bare" 17 har egentlig ikke en dritt å si. luv er luv og det veit dere begge to.

Agnes. sa...

Oh well..

Anonym sa...

haha så innmari søt kommentar, ina. og hei, det er da litt fint å savne, også? :) men hvorfor kan dere ikke møtes før? kan du ikke dra på overraskelsesbesøk? send et pent brev til en lottomillionær, så ordner det seg, veit du. seff! alt ordner seg.

Anonym sa...

dumme agnes og are...
nå sitter jeg her og sipper!

dette er deres skyld altså....

but seriously... som ina sier (klok frøken..) luv is luv...

dette går bra .. :-) og den som ødelegger for Agnes og Are må jeg nok banke opp..


lykke til!
stoor klem fra BULT Heidi